Jeg ser på livet som en liten reise i evighetens store verden. For meg er det ingen begynnelse og ingen slutt. Livet blir det vi skaper det til. Vi har så uendelig mange muligheter til å skape et eventyrlig, spennende og rikt liv på denne vakre planeten.

Livets løype går opp og ned.
Den beste smøring er kjærlighet

I denne historien går hovedpersonen Totto veien fra et vanepreget, litt kjedelig liv til Livsnytelsens livskunst. På sin reise fra Nissedal til Alveland gjør han noen store hopp i sitt indre landskap.

Møtet med alveprinsen Arion og alvesamfunnet fører Totto inn i eventyrlige reiser.

På et ytre plan: Fra Nissedal til Alveland, og besøk til Sinai og New York.

På det indre plan: Fra kunnskap til visdom, og fra kjedsomhet på Nisseskolen til å bli Nissedals ledende reformator på Visdomsveien.

Dette har jeg selv erfart på min livsreise. Jeg har gått fra å drømme om et bedre liv til å leve det livet jeg ønsker meg. I dag vet jeg at det er mulig for alle å skape det livet de ønsker seg. Det ytre avspeiler det indre.

Veien ut til Friheten, Gleden og Kjærligheten, går alltid innover. Alt det vi lengter etter og ønsker oss, finnes i vårt indre. Det gjelder bare å forstå det og gjen-erindre det.

Jeg håper at Totto og alvevennene hans vil være en inspirator for deg på din egen livsreise, at du på veien fra hodet til hjertet finner det som får hjertet til å synge.

Jeg har alltid vært en søkende sjel, og denne boken bygger på egne refleksjoner og erfaringer. Min oppdagelsesreise begynte da jeg som 7-åring gikk til kirken for å bli kjent med Jesus. Ønsket om å bli kjent med ham kom innenfra, ikke fra de voksne rundt meg. Etter søndagsskole gikk reisen til det kristne skolelaget på gymnaset. Jeg var heldig som møtte en glad ungdomsgjeng, med mye friluftsliv og hytteturer, gitarspill og dansefester. Jeg er glad for at jeg lærte å feste og slå ut håret uten alkohol. Tror det brakte meg nærmere min egen, indre glede.

Som lærer og småbarnsmor, jobbet jeg på en liten norsk skole i Tanzania. Ingen tv, radio, mye natur, og tid til stillhet, ga meg tid til å tenke. Min gudsforståelse harmonerte stadig dårligere med kirkens tolkning. Det ble for mange logiske tvister: Gud ga oss fri vilje, men hvis jeg brukte den feil, ble jeg straffet og dømt. Jeg var ikke god nok, ble stemplet som synder sammen med resten av menneskeheten. Dermed måtte jeg frelses.

For det første tvilte jeg på at jeg var så syndig. For det andre skjønte jeg ikke en Gud som ville ofre sin sønn, og hvorfor Jesu blod skulle frelse meg. Jeg studerte kristendom i håp om å finne en gud som var større enn dette. Da jeg skrev hovedfagsoppgave om Rudolf Steiners kristologi, ble jeg fascinert av den kosmiske Kristus. Han var mer i samsvar med min egen tro. Jeg var på rett spor, men kom aldri i mål på den intellektuelle veien.

På et kurs med kroppsterapi skjønte jeg, at for mye intellektuell streben kunne være en bremsekloss på min psykisk/åndelige utvikling. Det var min første erfaring med å reise fra Hodet til Hjertet. Denne reisen var spennende, og har fortsatt i de siste 18 årene. Med tiden ble denne reisen stadig mer eventyrlig. En dyp psykisk krise førte meg ut av lærerjobben, nesten ut av livet, og til slutt tilbake til meg selv. Reisen gjennom mørket, førte meg til nye innsikter, da jeg entret livet og lyset igjen. For mange blir kriser til ny vekst og modning, men jeg tror ikke lidelse er nødvendig.